Veien er stikkordet for min preken i dag.
Jesus sa om seg selv: Jeg er veien, sannheten og livet. De første som trodde på Jesus og ble hans disipler, kalte sin tro på Jesus for Veien.
Tekstene i dag gir glimt inn i hvordan Veien ble til, og hvordan Veien utviklet seg videre til en ny religion rundt Middelhavet i de første årtier etter at Jesus levde.
Den eldste bibelteksten i dag, fra profeten Jesaja, ble til omkring 700 år før Jesus ble født. Gud talte gjennom profeten til mennesker som pleide å bo nord i Israel, men som var tatt som krigsfanger av assyrerne, og ført langt bort. Profeten Jesaja sa: Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede. Han skal ikke slukne og ikke knekkes før han har satt retten igjennom på jorden. Han er et lys for folkene. Han skal føre fanger ut av fengselet.
Profeten ville gi de bortførte håp om frihet, om å komme hjem igjen.
Dette trøstediktet var godt kjent blant folk i Jødeland på den tiden Jesus ble født. Mange ventet fortsatt at Guds tjener skulle komme, og profetien bli oppfylt. Nå var landet okkupert av romerne. Noen så for seg en Messias som skulle ta makta, og frigjøre landet. Andre tenkte seg en frelser som skulle fornye tro og liv.
Jesus var omkring 30 år da han begynte å forkynne offentlig. Før det var han snekker i Nasaret. Prekenteksten fra Matteus forteller hva som skjedde da Jesus forlot snekringen og starter som predikant.
På dette tidspunktet, da Jesus var 30 år, hadde Johannes døperen, blitt vekkelsespredikant. Han holdt friluftsmøter nede i Jordandalen, nesten nede ved Dødehavet. Johannes forkynte at folk måtte omvende seg og leve rett. Og de som hørte på Johannes, ble døpt av ham. Dette ser ut til å ha truffet Jesus. Han dro fra Nasaret og nedover til Johannes for å bli døpt.
Vi kan være ganske sikre på at Johannes kjente Jesus, de var i nær slekt og like gamle. Det var hos Elisabeth, mor til Johannes, at Maria søkte tilflukt da hun var gravid. Johannes hadde nok fra han var liten hørt fortellinger om det som skjedde da Jesus ble født, - om engler og hyrder og kanskje om vise menn fra Østerland. Vi kan regne med at Johannes allerede så Jesus som en spesiell mann, kommet fra Gud. Derfor reagerte Johannes når Jesus kom, han kunne ikke forstå at Jesus trengte å bli døpt for å endre livet og leve rett.
Men Jesus holdt på sitt, han ble døpt, og da han steg opp av vannet, kom Ånden ned over han som en due, og en røst fra himmelen sier: Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.
Hører dere ekkoet fra den gamle profetien? De første Kristus-troende opplevde der og da at de gamle løftene var oppfylt. Jesus er den Gud har sin glede i. Endelig var Messias kommet.
Dåpen i Jordan blir starten på Jesus sitt virke som forkynner og helbreder. Jesus ble kjent som en brydde seg om folk, kvinner, menn, barn, utstøtte, høy og lav, jøder og samaritan, slik vi leser om i evangeliene. Slik viste Jesus hvem Gud er.
Handlingen i den tredje teksten fra Apostlenes gjerninger, fant sted omtrent 20 år senere. Jesus er korsfestet, dømt som en religiøs og politisk oppvigler. Hans nærmeste venner tror at han er stått opp og har overvunnet døden, at han er Guds sønn og fortsatt nær hos alle som tror. De kaller troen sin for Veien.
Veien er i ferd med å bre seg rundt Middelhavet. Den er i ferd med å finne sin form. Paulus, som tidligere forfulgte de første kristne, er selv blitt overbevist om at Jesus er Guds sønn, og har blitt en ivrig forkynner av Herrens vei. I det avsnittet vi hørte fra Apostlenes gjerninger, følger vi Paulus et stykke på hans andre misjonsreise i Lilleasia og langs Middelhavet i årene 50 – 52 e.Kr. Fortellingen viser at en ny dåpsforståelse er i ferd med å vinne frem. Mange av de troende kjente bare Johannesdåpen, den som var et tegn på at man ville endre livsstil. Paulus og flere underviser om dåp til Jesus. Dåpen til Jesus gjør oss til Guds barn og Jesu brødre og søstre. Vi blir dem Gud har sin glede i. Dåpen er for kvinner og menn, for barn og gamle, for de som var født jøder og for hvilket som helst menneske fra en hvilken som helst kultur. Dette forkynte Paulus og skriver mye om i sine brev.
I de nærmeste århundrene foldes dette ut. Fortellingen om Jesus som blir døpt, om Ånden som faller ned over ham som en due, og Guds røsten som lyder, er viktig. Kristne tenkere i de aller første år hundrer former ut troen på den treenige Gud, vår skaper, frigjører og livgiver. På 300-tallet formes trosbekjennelsen vi fortsatt bruker og sier sammen etter prekenen og ved dåp. Veien er blitt en ny religion. Over alt tas mennesker inn i fellesskapet gjennom dåpen til den treenige Gud.
Den nye religionen brer seg gjennom hundreårene som følger. Den tilpasser seg kulturer over hele verden. Den endrer seg og utvikler seg til ulike kirkesamfunn. Men dåp til Faderens og Sønnens og den hellige Ands navn følger med og blir det viktigste kjennetegnet på kristen tro.
I dag, den 15. januar, er min dåpsdag. I dag er det 67 år siden jeg ble døpt i Landvik kirke. Som eldste jente i min søskenflokk ble jeg båret til dåpen av farmor Berthe, og oppkalt etter henne, slik skikken var på gårdene i Øvre Landvik fra gammelt av. For mine foreldre var det selvsagt at jeg skulle døpes. Det gav dem trygghet.
Ingen av oss kan være noe annet enn det vi er. Jeg er kristen, oppvokst i en kristen kultur og i et kristent hjem. Der fikk jeg min barnetro. Der lærte jeg å be kveldsbønn og Fadervår, og jeg fikk mitt første nytestamente til 9-årsdagen.
Farmor Berthe fikk meg til å lære salme 23 utenat da jeg var 11 år. «Herren er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger (…). Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt.» Farmor mente at denne bibelteksten ville være til hjelp for meg på livsveien. For det hadde den vært for broren hennes som døde som tenåring i tuberkulosen, og det hadde den vært for henne som mistet broren sin. Det mente farmor. Og sannelig fikk hun rett.
Ungdomstiden var preget av Jesusvekkelsen på 60- og 70-tallet. Det var åndsdåp og gateevangelisering, jeg ble en radikalisert kristen ungdom. I et år etter gymnaset levde jeg i tro, som det het. Jeg var 20 år og jobbet gratis for skolelaget og reiste rundt som forkynner på Sørlandet. Jeg var teologisk konservativ og mot kvinnelige prester, og mente mangt og mye.
Slike radikaliserte perioder er vanligvis ikke helt sunne, heller ikke for meg. Jeg forstrakk meg, tenker jeg i dag. Litt hjernevasket var jeg kanskje også. Resultatet var at jeg etter hvert ble i tvil om alt som har med Gud å gjøre. Og tvilen har jeg aldri blitt ferdig med. For meg lever tro og tvil side om side.
Heldigvis startet jeg på teologistudiet, og kunne møte tro og religion på en annen måte, gjennom fag og kunnskap. Etter noen år fant jeg mitt eget ståsted. Den konservative og radikaliserte tida ble gradvis fortid.
Barnetroa ble viktig igjen. Jeg ble klar over at jeg ikke forstår Gud. At jeg ikke kan bevise Gud, hverken for meg selv eller for andre. Men at jeg likevel kan tro at det finnes en kjærlig kraft i vår verden, som vi kaller Gud. En kraft som viser seg når rettferdighet skjer, når mennesker blir vist respekt, når omsorg og tillit får rom. En kjærlighet som Jesus foldet ut, og som jeg er døpt inn i og kan leve i.
Så giftet jeg meg med en modaling, Knut, min viktigste støttespiller de siste 45 år. Så ble jeg mor til to, du så heldig jeg har vært. Så ble jeg prest. Ordinert sammen med Knut i 1984, vi startet som kallskapellaner i en stilling vi delte. Det var i en tid der få kvinner var i yrket. Menigheten kunne ikke helt finne ut hva de skulle tenke om denne prestefrua som var opptatt med egne gudstjenester, når hun egentlig skulle kokt kaffe og vært søndagsskolelærer. Men det er lenge siden. I dag er alt annerledes.
Jeg har vært heldig å få mange år i meningsfullt prestearbeid, i Nord-Odal, i menigheter i Trondheim og fra 2010 i Rissa og Fosen. Jeg har tatt tilleggsutdanning blant annet som arbeidsveileder, og har fått veilede kirkelige tilsatte i mer enn 25 år. Det har også gitt mye glede. Pr 1. mars er jeg ute av prostestillingen. Så følger et år med forskning på arbeidsveiledning i kirka, før jeg blir pensjonist.
Jeg har trivdes både som prest og prost. Det har selvsagt vært både tunge tider og gode tider, både krevende saker og oppgaver som har gitt glede og overskudd. Jeg er takknemlig for at jeg har kunnet være i arbeid og utfolde mine evner, helt til nå. Jeg er glad for den livsveien og den yrkesveien som ble min.
Da jeg ble døpt for 67 år siden, sa presten: «Gud bevare din indgang og din utgang fra nu og til evig tid!» Livsveien har hatt mange innganger og utganger, for meg som for oss alle. Nå går jeg inn i nye tider, som også er i Guds hånd.
Avslutningsvis vil jeg gi dere to bilder, knyttet til prekenteksten om Jesus som blir døpt aller nederst i Jordanelven, like ved utløpet til Dødehavet.
Jeg besøkte dåpsstedet i 2019, sammen med biskop Herborg og de andre prostene. Ved dåpsstedet er det bygget mange kirker som eies av ulike kirkesamfunn. De ligger der side om side. For meg symboliserer dette at vi bekjenner én Gud og én dåp i den verdensvide kirke, til tross for meningsforskjeller og ulike trosuttrykk. Det er en påminnelse om at mangfold og ulikhet er grunnleggende i vår tro. Det var plass til alle slags folk i Jesus følge. Det er plass til alle slags mennesker i Guds favn. Gud er større enn våre definisjoner og meninger.
Derfor håper jeg at jeg ikke har brukt religion eller prostemakt til å kontrollere og dømme andre, men til å bekrefte og anerkjenne mine medvandrere.
Det andre spesielle ved dåpsstedet, er at det ligger omtrent 400 m under havets overflate. Dødehavet regnes som jordas aller laveste punkt. Der ble Jesus døpt. Der startet han sin gjerning.
Det er for meg et bilde på hvordan Guds kjærlighet er. Gud er å finne der mennesker er. Om vi ligger i grønne enger, om vi vandrer i dødsskyggens dal, eller om vi så skulle gå helt til bunns, så er Gud der. Gud kan ikke hindre at det vonde skjer, man Gud er sammen med oss i alt som skjer. Gud holder om oss som en kjærlig mor.
Det er min tro og min vei.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet.
Les mer: Fosna-folket: Brita slutter etter ti år
Les mer: Fra prost til forsker